en sint strikker prøver igjen

Å strikke flere gaver er et slags nyttårsforsett for meg i år, og jeg var ganske fornøyd med seg selv da grønlandsvarmere og matchende lue ble klare i god tid før bursdagen til venninnen de var tiltenkt.

Pakket inn i en fin gul boks ble de med oppi gata der de skulle legges i postkassen på den store dagen som overraskelse til vedkommende kom hjem fra jobb. Så var det dessverre slik at postkassen var av den låste varianten, og jeg ble stående i dilemmaet om jeg skulle gå hjem med uforrettet sak, eller henge gaven fint på døra og gå. Jeg bestemte meg for å stole på det gode i nabolaget vårt, og lot gaven henge som det første hun ville se på døra si etter en lang arbeidsdag. Man vil jo gjerne tro på at sånt kan gå an. Hvor skuffa tror dere da jeg ble når det viste seg at den var sporløst forsvunnet før hun kom seg hjem? Argh! Timesvis med tynn svart alpakka, bestillingsverk til grønlandsekspedisjon og en lue som bonus - borte! Jeg håper virkelig det tilfeldigvis var en kald tyv som tok pakken med, men frykter den er blitt dumpet da det viste seg at innholdet egentlig hadde null pengeverdi. Rett og slett litt motløs kan man bli av sånt.

Men nå prøver jeg meg som gavmild igjen om noen dager. Disse vottene er egenkomponerte, og passer iallefall min hånd perfekt. De er strikket på pinne 3 i dobbel tråd Samarkand fra Holst (ull/silke), og fargen er Ginger Lily. Vottene veier så vidt over 40 gram. De er tynne og føyer seg etter hånden, men har samtidig godt hold.

I håndflaten skjuler det seg et hjerte - så da hever jeg meg over sinnet og hevntanker mot tyven og sender kjærlighet ut i verden igjen. Men jeg henger den ikke godt synlig på en dør.