Disse hjemmestrikkede, norske vottene ble en symbolsk og fin bryllupsgave syns jeg. Jeg håper nemlig at de nygifte husker på å fortsette å gå hånd i hånd iblant, at de holder hjerter og hender varme for hverandre, at de setter pris på det fine i det uperfekte, at de dyrker både det de har felles og det som gjør dem unike (vottene passer jo sammen, uten å være identiske), og i dette tilfelle at de kanskje vil flytte seg over til Norge med tid og stunder.
Innrømmelse: jeg har aldri strikket selbuvotter før! Ikke noe som ligner heller, egentlig. Nesten litt utrolig å ha kommet seg gjennom så mange strikkeår uten. Det meste gikk ganske greit, men avslutningen på topp av hånd og tommel fikk jeg i k k e til å bli fin. Skulle jeg hatt vottene selv kunne jeg kanskje bare tenkt at de var greie nok, og at de blir sikkert finere neste gang - men, som bryllupsgave syns jeg nesten de måtte være bortimot perfekte. Så da ble avslutningen gjort av min flinke mor... Har sagt det før og sier det igjen: alltid godt å ha en ekspert i bakhånd!
Mønsteret er fra Sandnes Garn (kit #11), og vottene er strikket i Smart. Det funket bra for en som meg som har litt (stor) respekt for mønsterstrikk, garnet har veldig godt hold og det var ikke så vanskelig å få mønsteret relativt jevnt. Det gikk med to nøster hvitt garn, og bittelitt mer enn to nøster av det koksgrå. Ideellt sett syns jeg godt votter kan være litt tynnere - men: det blir skikkelig kaldt på Manhattan og når den rette årstiden kommer!
